Miss Punta Blanca 2009
Venezuela er det landet i verden med desidert flest internasjonale misse-titler. Senest i august i år ble de for sjette gang kåret til Miss Universe. Kosmetikk og plastisk kirurgi er svært utbredt, objektivt sett sitter visst landet på mange av verdens vakreste kvinner. Interessant fenomen, og de er utvilsomt veldig opptatt av missene sine. Men nå begynner jeg å lure på om det ikke er hyppigheten skjønnheter, men heller antallet missekonkurranser som er årsaken til alle missene. Jeg undres om ikke det er vanskelig å være i Venezuela uten å være misse. For denne helga, etter kun to uker i dette landet, vant jeg en missekonkurranse. Ja, dere, dere kan slutte å kalle meg Thea, fra nå av er det Miss Punta Blanca for alle penga. Jeg bor i et land hvor de formelig hiver missetitler etter deg. Foråsidetsånn. Jeg er en vinflaske og en god historie rikere.
For å oppsummere:
Fredag ettermiddag drar jeg med diverse familiemedlemmer til Playa de Coche. Det er den paradisøya man drar på ferie til om man allerede bor på en paradisøy. Vi installerer oss på hotell Punta Blanca og surrer litt rundt på stranda før vi setter oss for å slappe av ved baren/hotellets fellesareal. Noen sier noe uforståelig over en mikrofon, vertsonkelen min sier noe om missekonkurranse og jeg tenker ?hehe selvfølgelig vi er jo tross alt i skjønnhetens hjemland? og drikker videre på brusen min. En ung dame kommer bort til oss og spør om det finnes noen chicas iblant oss og alle peker på meg og før jeg vet ordet av det sitter jeg sammen med fire andre jenter på en på en scene foran ca 100 fremmede mennesker. Jeg har skjønt såpass som at jeg er med i konkurransen om å bli Miss Punta Blanca 2009, og at den tittelen ikke kommer gratis. Show-verten forklarer opplegget. Reglene er enkle. Det er fem ulike oppgaver vi alle må utføre, men til slutt er det publikum som avgjør.
Øvelse nr. 1: Om å gjøre å kysse flest mulig av publikummerne i løpet av ett minutt. 1 poeng for kyss på kinnet, 10 poeng for munnen. Jeg kommer på andre plass med 21 poeng, jeg holder meg forøvrig til kinnkyssing. Hun som vinner har kjæreste i publikum, og får dermed en tipoenger. Jeg skylder på det.
Øvelse nr. 2: Om å gjøre å samle flest mulig sko fra publikum i løpet av gitt tid. En morsom øvelse for de som er der, men ikke særlig festlig å beskrive i ettertid. Dere får bruke fantasien, jeg gjør det hvertfall veldig dårlig.
Øvelse nr. 3: Penn-i-flaske. Jeg er først ut og får en penn knyttet til et bånd rundt magen og skal få den ned i en flaske uten å bruke hendene. Artig, men jeg bruker for lang tid. Da det meste av showet foregår på spansk over en skurrete mikrofon skjønner jeg ikke så mye av poengberegninga på denne øvelsen, men jeg vinner ikke.
Det er nå det begynner å bli spennende. Verten spør oss om yndlingsdyret vårt. ?Gato? svarer jeg, katt.
Øvelse nr. 4: Vi blir bedt om å mime yndlingsdyret vårt. Denne oppgaven ser jeg lyst på, for er det noe jeg faktisk er god på, så er det å imitere katter. Jeg er helt til sist og etter en heller dårlig tigerimitasjon fra nr 4 er jeg i slaget. Jeg mjauer, maler og freser. Publikum er fornøyde og klapper meg til en seier i denne øvelsen. Jeg synes veldig synd på hun som valgte delfin.
Så er det tid for siste og avgjørende øvelse i konkurransen. Foreløpig er det tett, og konkurransen, ja, den er hard.
Jeg får bange anelser da verten sier noe sånt som ?vi er i Venezuela, så neste øvelse er, selvfølgelig??
Øvelse nr. 5: Ja. Neste øvelse er en dansekonkurranse. Jeg får en stor klump i magen. De fleste som noensinne har sett meg danse vet at jeg sverger til den såkalte ?pølsedansen?, og det med god grunn. Og nå skal jeg konkurrere i dansen Maraca, en real rumperistedans, mot jenter som har vokst opp med dans som den naturligste ting å kunne. Jeg blekner hen og ser missetittelen jeg så tydelig hadde innen rekkevidde etter mimeleken forsvinne bort og ut i det karibiske hav. Jeg setter meg ytterst på stolen og ser den ene etter den andre av konkurrentene mine danse og vrikke på hoftene bedre enn jeg har sett før. Tilslutt er det meg, og for å være helt ærlig, jeg holder på å feige ut. Men jeg tenker at nei, dette får gå. Den som intet våger intet vinner, så jeg går fram og ber publikum bære over med meg siden jeg er utlending og ikke har noen som helst kjennskap til denne dansen. Så startes musikken. Om jeg danser dårlig til vanlig, så er det ingenting mot hvor dårlig jeg danser under press. Jeg har ingen takt, ingen koordinasjon, ingen myke hoftebevegelser. Det er en dansemessig fadese, men publikum klapper. Og ler. De ler og ler og ler. Og jeg veldig fornøyd med det.
Så har alvorets time kommet. Applausen skal måles og en vinner skal kåres. Etter første applausrunde er det tydelig jevnt mellom meg og to andre, de to siste må gå ned fra scenen og sette seg blant publikum til tross for en hederlig innsats. Og det kan ikke være mange desibelene som skiller oss tre siste, for noen kommer med den fikse ideen at vi skal danse en gang til. Jeg har ikke noe valg, men denne gangen ler også jeg, og publikum ser ut til å storkose seg. Etter en liten dansesekvens skal applausen måles igjen. Spenningen er til å ta og føle på. Uten at jeg helt skjønner hva som blir sagt eller hører hvem som får høyest applaus, kommer vertstanta mi løpende opp på scenen. Hun hyler og klemmer meg. Jeg har vunnet. Thea Fra Noruega har blitt Miss Punta Blanca 2009. Det er sensasjonelt, og resten av kvelden tilbringes på stranden i lykkerus. Jeg er dog skuffet over at jeg ikke fikk noe misse-bånd, men la gå. Å bli kåret til misse er undervurdert. Anbefales på det sterkeste. Nå skal det bli slutt på krig og fred og religionspolitikk og sånn.
Nå er jeg også nødt til å lære meg å danse. Ikke nødvendigvis fordi jeg synes det er kult eller spennende å kunne, men rett og slett fordi jeg når som helst det kommende året kan bli dratt opp som mer eller mindre ufrivillig deltaker i en misskonkurranse.
Et dårlig, men illustrerende bilde fra konkurransen
